Hele min barndom og halvparten av ungdomstida trente jeg svømming. Jeg var ikke suppergod, men ikke dårlig heller. Ble rangert som nr 7 i 200m rygg og nr 5 i 200 m Butterfly. Når jeg ble 16 år sluttet jeg for å konsentrere meg på skole og utdannelsen. Da har jeg trent 2 ganger om dagen 6 dager i uka siden jeg var 6 år gammel. Jeg pleide å stå opp kl 5:30 for å være på trening 6.15. Først løp vi ute etterpå hadde vi svømming til kl9.00 skole og ny trening fra kl 15:00 Først i trimrom (styrke) og så svømming til 20:00. Vi pleide å svømme 5 -12 km om dagen.
Alt var planlagt, det var bare å møte opp, trenerene hadde forberedte trening, vi fikk ukentlig massasje, vi fikk maten levert på skole, når vi ble skadet fikk vi både legehjelp og fysioterapeut med en gang.
Det var stressfritt, jeg hadde ingenting annet å gjøre enn å trene (skolearbeidet på denne tiden var enkelt). Jeg ble tatt være på. I hele 10 år har jeg ikke blitt skadet, overtrent, alltid optimalt forberedt til de viktigste konkuranser.
Hele livet mitt dreide seg om trening. Ikke rart at jeg ble hekta på fysisk aktivitet. Jeg klarer meg uten svømming (det tar for mye tid og er for dyrt til å drive med det daglig), men jeg klarer meg ikke uten anna trening, uten bevegelse.
Dessverre nå er det ikke så enkelt. Nå må jeg sørge for alt selv.
Jeg må finne ut hva jeg skal trene, hvor lenge, når; hva jeg skal spise. Jeg må finne tid til å trene mellom jobb, barna mann, husvask, hund osv. Og når jeg blir skadet må jeg finne hjelp selv, og jeg må vente pent (2 uker) på time hos fysioterapeut. Og det viktigste jeg må betalle for alt selv; konkuranser, transport, trening, utstyr, lege osv.
På mange måter var det mye enklere før, jeg savner å være tatt være på , jeg savner det at noen ordnet ting for meg, jeg mangler tid, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg blir nok ikke Norges mester i maratonløping (jeg blir glad hvis jeg blir i de første 100 kvinner i min aldersgrense). Det må jeg leve med. Mine barndomsår med trening har lært meg å være dedikert, å satse alt, å ha sterk vilje og å satse alt, men i "skyggen" av siste skade skjenner jeg også at trening er ikke hele mitt liv nå, at jeg kan ikke trene like mye som de som driver med idrett aktivt. Jeg kjenner mer og mer mine begrensninger.
Håper bare at jeg klarer å gjennomføre mine maraton (nå er jeg påmeldt både til Stockholm og til Oslo) og leve med det!!!
Alt var planlagt, det var bare å møte opp, trenerene hadde forberedte trening, vi fikk ukentlig massasje, vi fikk maten levert på skole, når vi ble skadet fikk vi både legehjelp og fysioterapeut med en gang.
Det var stressfritt, jeg hadde ingenting annet å gjøre enn å trene (skolearbeidet på denne tiden var enkelt). Jeg ble tatt være på. I hele 10 år har jeg ikke blitt skadet, overtrent, alltid optimalt forberedt til de viktigste konkuranser.
Hele livet mitt dreide seg om trening. Ikke rart at jeg ble hekta på fysisk aktivitet. Jeg klarer meg uten svømming (det tar for mye tid og er for dyrt til å drive med det daglig), men jeg klarer meg ikke uten anna trening, uten bevegelse.
Dessverre nå er det ikke så enkelt. Nå må jeg sørge for alt selv.
Jeg må finne ut hva jeg skal trene, hvor lenge, når; hva jeg skal spise. Jeg må finne tid til å trene mellom jobb, barna mann, husvask, hund osv. Og når jeg blir skadet må jeg finne hjelp selv, og jeg må vente pent (2 uker) på time hos fysioterapeut. Og det viktigste jeg må betalle for alt selv; konkuranser, transport, trening, utstyr, lege osv.
På mange måter var det mye enklere før, jeg savner å være tatt være på , jeg savner det at noen ordnet ting for meg, jeg mangler tid, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg blir nok ikke Norges mester i maratonløping (jeg blir glad hvis jeg blir i de første 100 kvinner i min aldersgrense). Det må jeg leve med. Mine barndomsår med trening har lært meg å være dedikert, å satse alt, å ha sterk vilje og å satse alt, men i "skyggen" av siste skade skjenner jeg også at trening er ikke hele mitt liv nå, at jeg kan ikke trene like mye som de som driver med idrett aktivt. Jeg kjenner mer og mer mine begrensninger.
Håper bare at jeg klarer å gjennomføre mine maraton (nå er jeg påmeldt både til Stockholm og til Oslo) og leve med det!!!
Ja vi har alle en "før" og en "nå" tid og det viktige er jo å trene utfra de forutsetningene man har. Og det er også viktig å sette pris på det man får til av trening selv om "det var noe helt annet" før i tiden osv. Det fine med mennesket er at det er skapt for å kunne tilpasse seg selv om det er enkelte ting som er tyngre enn andre å venne seg til ;-)
SvarSlettLykke til med hofta og selvsagt klarer du å gjennomføre maraton!! Det er jeg ikke et sekund i tvil om selv om du ikke får trent optimalt akkurat nå! :-)
Flott innlegg.
SvarSlettTakk Kristin.
SvarSlettJa Silja..når jeg sitter hjemme skadet og uten mulighet til å gjøre for det meste ALT, da kommer tankene, da minner jeg "gamle tider". Det var bra da, men det er ikke dårlig nå heller. Jeg er faktisk ganske stolt av meg og at jeg klarer å holde meg så aktivt forsatt. Håper bare at jeg klarer å lære barna mine til å være aktiv også..men for slik kjør som jeg hadde ville jeg ikke utsette dem likevell
Selv om det hørtes hektisk og stressende ut med både dobbeltrening og skole, må det unektelig ha vært fint å få alt opplegg lagt i hendene. Jeg prøvde selv altmulig av idretter som ung, men kuttet alltid ut da det ble for seriøst. Jeg ville jo bare ha det gøy, på mine premisser! Først nå som det er verste hektiske småbarnsperiode setter jeg virkelig pris på treningen, og det er vel nettopp det, at når man ikke kan få i pose og sekk, så har det så mye større verdi! Vi får nyte det vi får til, og være fornøyd med det. Du klarer fint maraton, men husk å kose deg underveis - i oppkjøring og på løpsdagen! Tiden er ikke det viktigste (eller er det?;))
SvarSlettDu har fantastisk fint innstilling Marit. Første gang var jeg også fornøydt med å fullføre, men nå vil jeg litt bedre. Litt konkuranseinnstinkt. Jeg må si at jeg kanskje går glipp av litt moroa. Tenker at man må slite litt for å oppnå resultater! :o)
SvarSlettDu har helt rett i det at det er tøft å måtte trene for seg selv etter man har sluttet i en idrettsklubb. Jeg svømte også før, og da var alt lagt opp med trening, stevner og treningsleirer. Treneren fortalte hva man skulle gjøre, og vi gjorde det!
SvarSlettMen jeg tror det å ha vokst opp med trening og idrett gjør at man lettere klarer å fortsette med gode vaner, selv etter man har sluttet på organisert idrett og begynt å trene alene:) Du klarer både Stockholm og Oslo med glans, bare husk å lytte til kroppen og gi hoften hvile når den trenger det;)
Takk Mia helt enig med deg. Godt å treffe noen "Fellowswimmer"
Slett