løping

løping

tirsdag 9. juli 2013

Statistik og liten oppdatering

Sommermåneder flyr by.
Det skjer ikke noe spesielt bortsett fra trening.
Jeg prøver å følge treningsprogram til Oslo maraton (korrigert for Berlin Maraton). som vanlig I aim high; jeg følger programmet til maraton på 3-3:30 selv om jeg er sikkert på at jeg ALDRI skal løpe maraton på 3:30, synes bare at programmet for 4:00 timer er for enkelt og har for lite løping.



og nå kommer vi til statistikk.
I fjord løp jeg tre maraton i år blir det bare en
I fjord ble jeg skadet 3 ganger slik at jeg måtte trene mindre eller trene alternativt i år........wait for it.......ingen skade ennå (krysser fingrene).
I fjord løp jeg gjennomsnitlig 250km per måned i år runder jeg ca 300km per måned og jeg tenker å løpe 3000km i 2013.
I fjord løp jeg  2630km i år løp jeg allerede over1800km, kanskje jeg når målet mitt.

Men jeg ser ikke mye progress.
Sentrumsløpet ble 20sec raskere. Jeg klarte ikke å slå PB på halvmaraton (ennå for jeg får flere sjanser i år). Jeg synes at min tempo på trening er litt bedre, men jeg løper så masse bakker i det siste at det er vanskelig å si (har funnet på skikkelig bakkete ruter i nærheten av hjemme og utnytter det). Kanskje jeg skal melde meg på noen bakkeløp neste år.
Jeg løper mindre konkurranser i år, men det er fordi det er vanskelig for meg som jobber turnus og har vakter i helgene å få til dette, det passer likesom aldri.

jeg kommer jo i mål unsett


Jeg gir ikke opp.....
Jeg har allerede meldt meg på London eller Edinburgh maraton (hvis jeg ikke blir trukket til London så skal jeg løpe i Scotland, hvis jeg blir trukket så for jeg trekke meg fra Edinburgh og de betaler tilbake deltager avgiften, smart!).
Skal nok også finne på en maraton på høsten ville så gjerne løpe i New York, går det ikke så skal jeg dra hjem og løpe der, de har maraton på høsten også og etter halvmaraton hjemme fikk jeg mersmak.
Jeg håper jeg ser noen i Berlin i år. Første gang skal jeg løpe uten min støtteapparat (familien) og det er ganske trist, ble så vant med å bli møtt opp av glade, kjente ansikter når jeg kommer i mål.

 Det enkle lykkeligste øyeblikk i livet mitt var når jeg kom i mål på min første maraton og mannen min sa at han var stolt av meg. Det er kanskje litt dumt men jeg var gjennom så mye under det løpet og jeg var så super stolt av meg. Ingen (inkludert meg) trudde vel at jeg kunne klare dette.
Så for de som ikke har prøvd ennå, prøv en maraton det er verdt det
den syntes jeg var utrolg morsomt