Hele min barndom og halvparten av ungdomstida trente jeg svømming. Jeg var ikke suppergod, men ikke dårlig heller. Ble rangert som nr 7 i 200m rygg og nr 5 i 200 m Butterfly. Når jeg ble 16 år sluttet jeg for å konsentrere meg på skole og utdannelsen. Da har jeg trent 2 ganger om dagen 6 dager i uka siden jeg var 6 år gammel. Jeg pleide å stå opp kl 5:30 for å være på trening 6.15. Først løp vi ute etterpå hadde vi svømming til kl9.00 skole og ny trening fra kl 15:00 Først i trimrom (styrke) og så svømming til 20:00. Vi pleide å svømme 5 -12 km om dagen.
Alt var planlagt, det var bare å møte opp, trenerene hadde forberedte trening, vi fikk ukentlig massasje, vi fikk maten levert på skole, når vi ble skadet fikk vi både legehjelp og fysioterapeut med en gang.
Det var stressfritt, jeg hadde ingenting annet å gjøre enn å trene (skolearbeidet på denne tiden var enkelt). Jeg ble tatt være på. I hele 10 år har jeg ikke blitt skadet, overtrent, alltid optimalt forberedt til de viktigste konkuranser.
Hele livet mitt dreide seg om trening. Ikke rart at jeg ble hekta på fysisk aktivitet. Jeg klarer meg uten svømming (det tar for mye tid og er for dyrt til å drive med det daglig), men jeg klarer meg ikke uten anna trening, uten bevegelse.
Dessverre nå er det ikke så enkelt. Nå må jeg sørge for alt selv.
Jeg må finne ut hva jeg skal trene, hvor lenge, når; hva jeg skal spise. Jeg må finne tid til å trene mellom jobb, barna mann, husvask, hund osv. Og når jeg blir skadet må jeg finne hjelp selv, og jeg må vente pent (2 uker) på time hos fysioterapeut. Og det viktigste jeg må betalle for alt selv; konkuranser, transport, trening, utstyr, lege osv.
På mange måter var det mye enklere før, jeg savner å være tatt være på , jeg savner det at noen ordnet ting for meg, jeg mangler tid, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg blir nok ikke Norges mester i maratonløping (jeg blir glad hvis jeg blir i de første 100 kvinner i min aldersgrense). Det må jeg leve med. Mine barndomsår med trening har lært meg å være dedikert, å satse alt, å ha sterk vilje og å satse alt, men i "skyggen" av siste skade skjenner jeg også at trening er ikke hele mitt liv nå, at jeg kan ikke trene like mye som de som driver med idrett aktivt. Jeg kjenner mer og mer mine begrensninger.
Håper bare at jeg klarer å gjennomføre mine maraton (nå er jeg påmeldt både til Stockholm og til Oslo) og leve med det!!!
Alt var planlagt, det var bare å møte opp, trenerene hadde forberedte trening, vi fikk ukentlig massasje, vi fikk maten levert på skole, når vi ble skadet fikk vi både legehjelp og fysioterapeut med en gang.
Det var stressfritt, jeg hadde ingenting annet å gjøre enn å trene (skolearbeidet på denne tiden var enkelt). Jeg ble tatt være på. I hele 10 år har jeg ikke blitt skadet, overtrent, alltid optimalt forberedt til de viktigste konkuranser.
Hele livet mitt dreide seg om trening. Ikke rart at jeg ble hekta på fysisk aktivitet. Jeg klarer meg uten svømming (det tar for mye tid og er for dyrt til å drive med det daglig), men jeg klarer meg ikke uten anna trening, uten bevegelse.
Dessverre nå er det ikke så enkelt. Nå må jeg sørge for alt selv.
Jeg må finne ut hva jeg skal trene, hvor lenge, når; hva jeg skal spise. Jeg må finne tid til å trene mellom jobb, barna mann, husvask, hund osv. Og når jeg blir skadet må jeg finne hjelp selv, og jeg må vente pent (2 uker) på time hos fysioterapeut. Og det viktigste jeg må betalle for alt selv; konkuranser, transport, trening, utstyr, lege osv.
På mange måter var det mye enklere før, jeg savner å være tatt være på , jeg savner det at noen ordnet ting for meg, jeg mangler tid, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg blir nok ikke Norges mester i maratonløping (jeg blir glad hvis jeg blir i de første 100 kvinner i min aldersgrense). Det må jeg leve med. Mine barndomsår med trening har lært meg å være dedikert, å satse alt, å ha sterk vilje og å satse alt, men i "skyggen" av siste skade skjenner jeg også at trening er ikke hele mitt liv nå, at jeg kan ikke trene like mye som de som driver med idrett aktivt. Jeg kjenner mer og mer mine begrensninger.
Håper bare at jeg klarer å gjennomføre mine maraton (nå er jeg påmeldt både til Stockholm og til Oslo) og leve med det!!!
