Nå er det over. Det jeg trent slitet og gledet meg lenge. Målet var først å komme under 4 timer på en maraton, men etterhvert ble målet revurdert til å gjennomføre. Kanskje 4.15 og kanskje hvis jeg er heldig PB.
Og jeg klarte mitt mål med 16 sec margin
3:59:44 snakk om flaks, eller riktig beregning!?
16 sec som skylder glede fra skuffelsen 16 sec som gjorde turen hjem så mye hyggeligere, 16 sec snakk om kjempekort tid!!!
Det andre jeg ville bevise var å kunne løpe konstant i hvertfall til 30km. I Oslo slett jeg og spaserte litt allerede fra 26km. Det målet klarte jeg også. Jeg løp faktisk hele veien!!! (med stopp for å tisse ved 4 km og liten stopp for å ordne Iphon ved 26km plus 3 drikkestasjoner gikk jeg gjennom for å klare å drikke, men det var lov)
Den mest dyrebære Tshirt jeg eier
Fra begynnelsen;
Været er nok en kapittel for seg selv! Maken til uhyggelig dag; 4 grader, sterk vind (motvind på de største bakker) og regn (ikke sånn behagelig sommerregn, men skikkelig drittvær).
Når jeg våknet å kikket ut av vinduet hadde jeg bare lyst til å krype under dyna igjen. Hvis jeg ikke løp ville jeg nok sett på Stockholm Maraton på TV og sagt "for noen gærninger, løpe i det været" istedenfor var jeg en av de gærningene.
Bildet taller for seg selv
Det hjalp lite at jeg hadde bak meg; biltur fra Drammen med skrikende barn i baksete, hodepine og bilen ikke helt i tipp topp stand. Roy (mannen og sjoføren) prøvde å overbevise meg at det gjorde ingenting om jeg ikke stilte opp og det var alltid mulig å gi seg! KjHan kjenner meg bedre enn det!!!?! Man for heller skrape meg fra asfalten enn jeg for DNF som resultatet.
Jeg stilte da opp. Hentet startnummer før massene begynte å dukke opp på messeområdet. Jeg rakk også å kjøpe "rumpetaske" til geleer. Helt nødvendig etter at jeg oppdaget at jeg hadde ingen lommer i noen av mine løpeplaggene. Jeg rakk også to doturer (det viste seg det var ikke nok)
Ikke noe å klage på antall doer OK og ingen køer
(Stakkars barna mine de var ikke forberedt på det været heller så de tilbrakte mye tid i bilen og klarte ikke å se meg løpe en gang, kom rett å slett for sent).
Jeg prøvde å peppe meg opp, ja ja det blir en opplevelse....hvis jeg klarer dette så klarer jeg vel alt, ingen maraton er lik ...
Starten!!!
Maratonet
Etter 1 km oppdaget jeg at Garmin stoppet, viste bare kl men ingen tempo eller puls. Begynte å klusse med knappene. Måtte slå den av og på og etterhvert helt til 10km var jeg usikker om den viser tempo riktig. Det hjalp lite at Garmin viste at jeg løp i 5:05 tempo når jeg så 4:15 fartsholdere foran meg. Ga litt gass og prøvde å finne 4 timers fartsholdere, men glemte hvilken farge på flaggene de skulle ha. Ballonger har de mistet etter ca 1 km så det var ikke lett å få øye på dem. Etter passert 10km så jeg tiden min 1:06.... Siden jeg startet 12:10 regnet jeg meg frem til 0:56 ca og da begynte jeg å stole på Garmin igjen.
Med en gang vi startet følte jeg egentlig at jeg måtte tisse. Jeg vurderte bare å løpe uten å tenke på det, men det gikk ikke. Det som er i blære det for man ikke absorbere igjen:(.
Jeg løp til toalettene ved første drikkestasjon ca 4 km. Det var nok flere som meg for alle toaletene var opptatt. Jeg mistet kanskje 1 min, men det virket som evigheter når jeg ventet på min tur.
De første 10km gikk fort opp til 14 km gikk det på et blunk. Jeg må takke for det alle de tilskuere som giddet å komme seg ut i det været og heiet så iherdig på kjente og fremmede. Jeg følte meg litt som en helt av alle "bra jobb, kjør på, det går bra!!!, heia heia!" Ikke en gang fikk jeg en kopp drikke uten å høre bra jobba fra en funksjonær. Helt fantastisk!!!( Da har Oslo Maraton mye å lære; det var ikke mye oppløftende når man løp ved siden av ute restauranger på Aker Brygge og folk glefset i seg rekker uten å gi de løpende et blikk).
Ved litt over 20km kom vi til Dyrehage området og der merket jeg for første gang at det var et maraton. Det ble tungt.... oppover og i motvind, men jeg løp fortsatt bra.( de delte sure agurker der, skjenner ikke at noen spiser det under et løp?!)
24 km hendene mine ble så stive av regn og kulda at jeg tenkte at hvis jeg ikke slår på musikken nå så klarer jeg det ikke senere. Det tok sin tidd og trykke på skjermen. Fingrene var som stive tømmerstokker uten krefter i det hele tatt. Jeg klarte ikke å vri åpen en gel en gang måtte bruke tenner for fingrene var ubrukelige. Ved ca 25 km begynte jeg å kjenne at kneet mitt ikke var helt OK. Det føltes som noe i kneet var løs og jeg ble bekymret at det ville ikke holde til slutt. Jeg fikk også kjenne litt i venstre hofte, så da hadde jeg noen problemmer i hver bein. Hvis det ble verre kunne jeg ikke avslutte hoppende på et bein en gang.
"Jeg må slutte å løpe de maratoner, hvorfor banker jeg kroppen min slik? Halvmaraton er egentlig veldig behagelig distanse. Kanskje jeg skal begynne med triatlon?"
Fra ca 28 km begynte jeg å speide etter den berømte bakken og Vestenbrua som jeg fryktet så mye. Jeg skulle bestå maraton hvis jeg bare klarte meg uten å gå til denne brua. Brua kom i 34km. "Hvis jeg klarer å løpe helt opp da klarer jeg hele løpet!!!" Jeg husket at Espen (Mosjonisten) skrev at han ville ikke at "de" skulle se ham gå der..... Jeg ville ikke la noe se meg gå opp verken bakken før eller opp denne brua heller. Vinden blåste både capsen og øreproppene av meg, men jeg klarte å løpe hele veien.
Ved ca 37km fikk jeg i meg to kopper cola (flat, lunken cola, ingenting ever smakte like godt).
Jeg fortsatte å løpe der mange gikk eller løp i utrulig langsomt tempo, jeg løp forbi ...!!!! for en kongefølelse. Nå ville jeg ikke stoppe mer, så jeg droppet 2 siste drikkestasjoner.
Ved 40 km så jeg tiden 3:59...( -10min). Kanskje jeg kunne klare å komme under 4 timer. Jeg gjorde et siste forsøk, men det hold ikke i 2 km. Jeg bare løp; glad, med klump i halsen, søkke våt, utslitt men kjempeglad!!!
Det var kjempedeilig å løpe på stadion, jeg kom i mål da tida viste 4:11:44. Jeg trodde at jeg akkurat ikke klarte å komme under 4 timer. (kort sjekk på nettet i bilen....jeg så 3-tallet først!!! bred smil fra øret til øret)
gjennomvåte og slitte for hvile seg litt nå de fortjenner det
Egentlig er de hvite.
Jeg måtte slite meg gjennom nedovertrappa til messeområdet, måtte klatre opp for å ta av chippen. Tlf funka ikke for den var vått.
Fingrene så ut som røde, våte ballonger. De var så stive og kalde at jeg klarte ikke å holde vannflaska.
Jeg klarte å vri en liter vann fra mine klær til og med bh og trusa var gjennomvåt.
Beina er fortsatt stive.
Turen hjem var ganske ubehagelig, for egentlig hadde jeg lyst å ligge på magen (rumpeskiner gjør skikkelig vondt). Jeg frøss og hele kroppen ristet. Vi kjøpte pledd på bensinstasjon og barna mattet meg med drops.
Som plus : alle neglene overlevde, ingen blemmer men litt hoven under foten. (for lite demping?)
I dag ligger jeg fortsatt på maggen, turen opp og ned trappa er meget ubehagelig, jeg ser ut som neddoppet fødende kvinne når jeg går, men jeg føler meg som "a million box"!!!
"i Am the champion!!!"
Jeg elsker kroppen min..Bare se hva den klarer!