Det tok meg 2 uker og mye grubling å tenking før jeg bestemte meg at nå er jeg klar å skrive om dette løpet.
Jeg er litt lei av å sutre å klage. Det er ikke det folk vil høre (lese om) det er ikke det jeg vil huske i ettertid. Derfor skrev jeg ikke om Drammen halvmaraton som forresten også gikk i vasken. Den endte med senebettenelse i Achilles og egentlig ødelagt hele sluttoppkjøring til Berlin for meg.
3 uker før det eneste store løpet i år , det jeg har trent og forberedet meg i så mange måneder og jeg kunne ikke en gang gå.
Det hjälp lytt med fullständig ville og smøring med ibux og paracetsalve, men et er bare så mye man kan gjøre i 3uker. Dessuten tenkte jeg at jeg må løpe i hvertfall litt. Det ble bare noen korte turer istedenfor intrevaller og den siste langtur før maraton. Det hjalp ikke at jeg ble også ganske nedfor, matlysten ble borte og jeg ble definitivt bare pesimistisk.
Men jeg må si jeg regnet ikke med det nederlaget.
Jeg kom meg i mål, men tiden ble over 4 timer og det trodde jeg ikke i mine verste mareritt kunne skje.
For å være ørlig håpet jeg på tiden bedre enn i fjord (3;55) som ville gi meg kvalifiseringstid til Boston maraton. Jeg regnet meg frem til tempo på ca5:20 og håpet hvis alt gikk bra på tid rundt 3;50.
Jeg gjpordet et forsøk og alt gikk fint til omtrent 19,20km. Jeg hadde vondt i foten som hele uka før, men kan ikke skylde på den. Det gikk annet å løpe gjennom smerten. Ved ca 9km fikk jeg vondt i kneet, men det gikk over etter et par km så det kan jeg ikke skylde på heller. Rund km 20 plutselig gikk jeg fullstendig tom for energi. Og det kom så plutsellig at jeg skjente ingenting. Jeg bele svimmel, svak og det var et mareritt å måtte løfte beina. Jeg viste at jeg manglet energi, ved neste drikkestasjon tok jeg ordentlig pause, drakk bøde sportsdrikk og teen og tok en gel. Det ga meg litt krefter og i et par km gikk det forholdsvis bra, men følelsen på energimangel og fullstendig tomhet for krefter hadde jeg hele veien i mål. JEg løp hele veien jeg løftet beina (men bare sp vidt) vurderte faktisk å bare ta en Tbane og komme meg i mål, men syntes det ville være alt for flaut. Tenkte faktisk halvveis at jeg fortsatt kommer i hvertfall på under 4 timer siden 20km kom på ca 1;50. Jeg hadde ikke sjanse, måtte være fornøyd å komme meg i mål i det hele tatt.
Det var et mareritt, det var den verste maraton i mitt liv til å med den første gikk bedre enn dette og jeg var definitivt ikke forberedt til min første maraton, men denne ....vel burde gå mye bedre.
Helt til i dag vet jeg ikke helt hvorfor det gikk så tragisk som det gikk; ok jeg hadde vondt i foten, men jeg fikk løpe gjennom det, jeg tapte 3 siste uker trening, men det skulle jeg egentlig trappe ned uansett. Jeg har ikke spist riktig og stresset litt dagen før i Berlin, likevell....?
Jeg skylder litt på Marius Bakken sitt program. Enter har jeg misforstått, eller er det ikke noe for meg. De lange turer da man skal løpe/gå det er ikke noe for meg Det lærer og forbereder meg ikke til å løpe i 4 timer, jeg må løpe konstant på trening, jeg må også løpe fortere selvom de lengre turer, jeg må løpe i maratontempo. Jeg tenker også at jeg må hvile meg mer mellom øktene. Tror ikke ta å trene hver dag er lengre noe for meg. Min 44år gamle kroppen begynner å få nok. Ideen om å gå ned et par kg for å ha mindre å dra etter er ikke god heller. Jeg ble ikke lettere men ble bare tappet for krefter.
Hvis noen av dere luringer har råd, så tar jeg det gjerne til meg. Jeg gjorde planer til å løpe New York maraton neste år og jeg akter ikke å gjennomleve Berlin 2014, så var så snill; ideer, råd mottas med takk.
Foreløpig løper jeg turer på ca 10km og prøver å få foten i orden. Hver økt er slitsomt og bortsett fra været og den fantastiske norske høsten som jeg nyter har jeg ikke noe godt å si om min løping.
over og ut.
Jeg er litt lei av å sutre å klage. Det er ikke det folk vil høre (lese om) det er ikke det jeg vil huske i ettertid. Derfor skrev jeg ikke om Drammen halvmaraton som forresten også gikk i vasken. Den endte med senebettenelse i Achilles og egentlig ødelagt hele sluttoppkjøring til Berlin for meg.
3 uker før det eneste store løpet i år , det jeg har trent og forberedet meg i så mange måneder og jeg kunne ikke en gang gå.
Det hjälp lytt med fullständig ville og smøring med ibux og paracetsalve, men et er bare så mye man kan gjøre i 3uker. Dessuten tenkte jeg at jeg må løpe i hvertfall litt. Det ble bare noen korte turer istedenfor intrevaller og den siste langtur før maraton. Det hjalp ikke at jeg ble også ganske nedfor, matlysten ble borte og jeg ble definitivt bare pesimistisk.
Men jeg må si jeg regnet ikke med det nederlaget.
Jeg kom meg i mål, men tiden ble over 4 timer og det trodde jeg ikke i mine verste mareritt kunne skje.
For å være ørlig håpet jeg på tiden bedre enn i fjord (3;55) som ville gi meg kvalifiseringstid til Boston maraton. Jeg regnet meg frem til tempo på ca5:20 og håpet hvis alt gikk bra på tid rundt 3;50.
Jeg gjpordet et forsøk og alt gikk fint til omtrent 19,20km. Jeg hadde vondt i foten som hele uka før, men kan ikke skylde på den. Det gikk annet å løpe gjennom smerten. Ved ca 9km fikk jeg vondt i kneet, men det gikk over etter et par km så det kan jeg ikke skylde på heller. Rund km 20 plutselig gikk jeg fullstendig tom for energi. Og det kom så plutsellig at jeg skjente ingenting. Jeg bele svimmel, svak og det var et mareritt å måtte løfte beina. Jeg viste at jeg manglet energi, ved neste drikkestasjon tok jeg ordentlig pause, drakk bøde sportsdrikk og teen og tok en gel. Det ga meg litt krefter og i et par km gikk det forholdsvis bra, men følelsen på energimangel og fullstendig tomhet for krefter hadde jeg hele veien i mål. JEg løp hele veien jeg løftet beina (men bare sp vidt) vurderte faktisk å bare ta en Tbane og komme meg i mål, men syntes det ville være alt for flaut. Tenkte faktisk halvveis at jeg fortsatt kommer i hvertfall på under 4 timer siden 20km kom på ca 1;50. Jeg hadde ikke sjanse, måtte være fornøyd å komme meg i mål i det hele tatt.
 |
| omtrent midveis ikke helt kritisk ennå |
Det var et mareritt, det var den verste maraton i mitt liv til å med den første gikk bedre enn dette og jeg var definitivt ikke forberedt til min første maraton, men denne ....vel burde gå mye bedre.
Helt til i dag vet jeg ikke helt hvorfor det gikk så tragisk som det gikk; ok jeg hadde vondt i foten, men jeg fikk løpe gjennom det, jeg tapte 3 siste uker trening, men det skulle jeg egentlig trappe ned uansett. Jeg har ikke spist riktig og stresset litt dagen før i Berlin, likevell....?
 |
| Etter løpet bare glad å bli ferdig |
Jeg skylder litt på Marius Bakken sitt program. Enter har jeg misforstått, eller er det ikke noe for meg. De lange turer da man skal løpe/gå det er ikke noe for meg Det lærer og forbereder meg ikke til å løpe i 4 timer, jeg må løpe konstant på trening, jeg må også løpe fortere selvom de lengre turer, jeg må løpe i maratontempo. Jeg tenker også at jeg må hvile meg mer mellom øktene. Tror ikke ta å trene hver dag er lengre noe for meg. Min 44år gamle kroppen begynner å få nok. Ideen om å gå ned et par kg for å ha mindre å dra etter er ikke god heller. Jeg ble ikke lettere men ble bare tappet for krefter.
 |
| bildet fra Drammen halvmaraton |
Hvis noen av dere luringer har råd, så tar jeg det gjerne til meg. Jeg gjorde planer til å løpe New York maraton neste år og jeg akter ikke å gjennomleve Berlin 2014, så var så snill; ideer, råd mottas med takk.
Foreløpig løper jeg turer på ca 10km og prøver å få foten i orden. Hver økt er slitsomt og bortsett fra været og den fantastiske norske høsten som jeg nyter har jeg ikke noe godt å si om min løping.
over og ut.
